Surrealisme kunstbevegelse

Michail Lermontov / René Magritte | Jeg går ut på veien alene / Sulla strada esco solo.



René Magritte
Sulla strada esco solo.
Nella nebbia og chiaro il cammino sassoso.
Calma è la notte.
Il deserto følger med en Dio
E le stelle parlano tra loro.
Meraviglioso e solenne il cielo!
Dorme la terra i un azzurro nembo.
Cosa dunque mi turba e mi fa male?
Che cosa aspetto, che cosa rimpiango?
Nulla più aspetto dalla vita
E nulla rimpiango del passato,
cerco solo libertà e pace!
Vorrei abbandonarmi, addormentarmi!
Jeg går ut på veien aleneAlene satt jeg ut på veien, den flintete banen glitrer i tåken, natten er fortsatt. Ørkenen henger til Gud, Og stjerne med stjernekonflikter. Hvelvet er overveldet med høytidelig undreJorden i kobolt-aura sover ... Hvorfor føler jeg meg så vondt og urolig? Hva havner jeg: Håper, angre? Jeg ser ikke noe håp i år til Kom ikke, har ingen angrer på ting som har gått. Alt jeg søker er fred og frihet! Å miste meg og sove!René Magritte
Du kan ikke snakke med deg selv.
Addormentarmi, con il cuore
Placato e il respiro sollevato.
E poi notte e dì sentire
La dolce voce dell'amore
Cantare carezzevole al mio orecchio
E sopra di me vedere semper verde
Una bruna quercia piegarsi e stormire.
Men ikke den frosne søvnen i graven ... Jeg vil ha evig søvn for å forlate Min livskraft dirrerer i brystet mitt med pusten min til å stige og falle; om natten og dagen vil min hørelse bli soothedBy stemmer søt, synger for meg av kjærlighet. Og over meg, for alltid grønt, ville et mørkt ektre bøye og rasle.René MagritteRené MagritteRené Magritte René MagritteRené MagritteRené MagritteRené MagritteRené Magritte